Hvor mange ord har vi om å holde ut?

Tore Elias Hoel skrev i 1979 et dikt som heter “Ord om å holde ut”, som ble gitt ut i diktsamlingen “Å fange en hval”. Denne diktsamlingen var hans debut, hvor han ønsket å “utvide den politiske lyrikken i en ekspresjonistisk retning”. I dette innlegget skal jeg skrive litt om hva jeg tror temaet er og hvilke virkemidler som har blitt brukt.


Et av de første virkemidlene jeg la merke til er gjentagelser. Han gjentar blant annet ordet “ord” mange ganger, og i tredje strofe blir “jeg skulle ville finne opp femti ord om å..” gjentatt. Dette gjør at en klarer å finne essensen i diktet. Dette eksemplet viser også at han (i tredje strofe) skriver i 1. person entall, som også er et virkemiddel. I tillegg bruker han fakta, som f.eks. at det finnes flere hundre ord for snø på samisk. Et annet virkemiddel er spørsmål. Han stiller spørsmål til oss, for å få oss til å tenke og undre over hva svarene er. Spørsmålene er sentrale for diktets mening og hjelper oss til å forstå budskapet. På denne måten henviser han seg til oss, slik som han også gjør i siste strofe - “Og jeg skulle si dem alle til deg”.

Disse virkemidlene er med på å gi oss et bilde og en mening om hva temaer er. De gjør at man klarer å komme dypere inn i diktet og forstå/tolke det på ulike måter. 

Jeg tror et viktig tema i dette diktet er at de ordene/uttrykkene/begrepene som virkelig burde hatt flere synonymer, de ordne som betyr noe, ikke har det. At ord som snø og fjell har mange ord, noe man kan si er “unyttig” for de fleste i den store sammenhengen. Å kunne uttrykke “å holde ut” på flere måter, ville kanskje hjulpet mange til, nettopp, å holde ut! Man kan trekke inn mange andre temaer under dette igjen som krig og et ønske om fred – og å holde ut i ulike situasjoner! 

Ordene “å holde ut” uttrykker en større og viktigere mening enn snø og fjell. Og man vil vel kanskje ha flere ord om fred og håp enn om krigsstrategier og våpen. Et annet tema kan være at “pennen er mektigere enn sverdet” – til syvende og sist er det ordene som betyr noe og som “vinner”, og ikke krigen og volden.

PS: Jeg kommer ikke på mange ord om å holde ut, gjør du?

Ingvild

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Elias_Hoel [18.01.10]
http://no.wikipedia.org/wiki/Ekspresjonisme#Ekspresjonistiske_forfattere [18.01.10]
http://en.wiktionary.org/wiki/the_pen_is_mightier_than_the_sword [18.01.10]
http://no.wikipedia.org/wiki/Synonym [18.01.10]

Tolkning av ‘Matt. 18.20’

Sist veke las vi novella "Matt. 18.20" i norskklassa. Ho vart skreven av Tor Åge Bringsverd, ein norsk forfattar frå Skien, født i 1939. Novella vart utgitt i samlinga 'Rundt solen i ring' i 1967, som reknes som Bringsverds debut. Novella handlar om ein mørkhuda mann som kjem inn i ei kvit kyrkje under ei gudsteneste, og som etter mykje styr blir kasta ut av kyrkjetenaren. Den mørkhuda verken sa eller gjorde noko i mot.

Novella er skreven på bokmål i tredjeperson og i nåtid. Det er ein sterk novelle med mange gode skildringar og replikkar, og eg trur ikkje ein kan unngå og synes synd på den mørkhuda mannen. Verkemiddel som blir brukt er mellom anna metaforar, til dømes kallar dei det ein "forhekselse"/ forheksing at alle vart stille når den mørkhuda kom inn. Oppattaking er også et verkemiddel i novella. Fleire av menneskjene i kyrkja forsett å tale nedlatande ovanfor den mørke mannen, og gjer uhyggelege ting mot han. Dei slår, spyttar, kallar han for ein svart 'gærning' og 'dumming' og har mange fordommar mot han. "Negeren var fortsatt taus, men øynene var blanke av tårer". Eg følte verkeleg at vart litt irritert når eg las det, ikkje på grunn av negeren, men på grunn av korleis dei andre oppførte seg mot han. Eit utdrag frå Bibelen (Matt. 18.20) er eit anna verkemiddel.

Ein viktig tråd ein kan trekke til novella er Bibelen og Jesus. Fordi den mørkhuda i novella nettopp er Jesus! Og det veit ikkje kyrkjefolket. Viss dei hadde gjort det, hadde dei oppført deg heilt annleis. Det er i alle fall ein måte å tolke novella på. Det er ulike skildringar som tyder på at han er Jesus, men ein forstår det eigentleg ikkje før heilt mot slutten av novella. Det er det som er vendepunktet. Siste setning seier; "Han hadde et dypt sår i hver håndflate - som om noen hadde moret seg med å drive nagler gjennom dem. Stakkars jævel!".

Eg trur temaet i novella er diskriminering, for det er noko som har vore like vanleg før som no. Jesus vart på ein måte diskriminert han og?! Ein kan trekke mange trådar, til dømes vart Martin Luther King også diskriminert på grunn av hudfarga, slik som mannen i denne novella. 'Matt. 18.20' illustrerer for meg korleis samfunnet kan vere, korleis det er og korleis det har vore. Kan ein unngå det?

Eg likte novella veldig godt, men synst det har vore litt vanskeleg å tolke og skrive om ho. Ein kan lese mykje mellom linjene, og det er ikkje alltid ein klarer det.

Ingvild

Foto: Tearsandrain på Flickr